Fra Seidisfjordur og sørover

23.juli i 9-tida var vi omsider i havn i Seidisfjordur. Planen var å kjøre østsida nedover mot Reykjavik, der jeg skulle plukke oppTora og Gard på flyplassen den 25. juli.

Seidisfjordur!

Et lite tettsted med spor etter norsk arkitektur og fargebruk, og bare rundt 600 fastboende. Dette er altså stedet der Otto Wathne grunnla sildeindustri på 1880-tallet, et sted der det kom mange norske fiskere som etablerte seg med arbeid og bolig. Jeg finner noen få butikker, men også et slitt, men flott galleri, Skaftfell. Ei veldig pratsom gresk museumsguide fortalte meg villig om kunsten. Videokunst er ikke alltid noe for meg, men hva er det med islendinger? De får meg til å le! Etterpå gikk jeg opp på en høyde og fant et interessant kunstverk, en slags lydskulptur i landskapet: «Tvísóngur» av den tyske kunstneren Lukas Kühne. Fin å se på, men ingen lyd i dag.

Tvi söngur, skulpturene som skal synge i høyden over Seydisfjordur

Her bodde kunstneren Geir, i Geirahús. Stedets lokale kjendis og stolthet

Naturen nedover østsiden er bare så vakker, så annerledes noe jeg har sett før. Noe kan minne om Marokko, med lagvise, pyramidelignende fjellformasjoner, men så stemmer det likevel ikke. Jeg kjenner igjen blomstene fra Norge, og måkeskrik. Men noen fugler låter ikke som hjemme langs kysten, men kanskje heller som i fjellet. Men fargene og lyset!

Jeg kjørte stadig inn på lommer langs veien for å ta bilder. Og god tid hadde jeg, så jeg planla å ta to overnattinger ned mot Reykjavik og håpet at campingplassene ikke var fulle.

Underveis stoppet jeg på Fish Factory i Stödvarsfjordur, en artist in Residence-plass jeg hadde hørt om. To unge kunstnere holdt på med et prosjekt på utsiden, men ellers var alt stengt. Det var dumt, for dette stedet er visst et mekka for keramikere som ønsker et kunstneropphold på Island. Men det rare var, at jeg kjente at dette ikke var «mitt» sted. En litt lukket fjord, det appellerte ikke til meg.

Berunes i Berufjordur.

Berunes - ren idyll

Berunes 25.juli. Første overnatting: Berunes. Etter å ha kjørt fjorder inn og fjorder ut i lav sol og med lite trafikk, så jeg plutselig et skilt om kamping opp til høyre. Der oppe lå en gård med ryggen mot fjell, og med store, vide åkere rundt. Jeg kjørte opp og fant en bitte liten plass for noen campingbiler, og et lite hjørne til mitt lille telt. Jeg var den eneste som telta. Men det beste av alt, var resepsjonen med restauranten. Eller var det beste den lille, søte kirka rett framfor resepsjonen?  Eller kanskje heller den grønne, vide åkeren som strekte seg ned mot fjorden. To små barn, ei jente og en gutt i 5—6årsalderen sprang nedover i gresset og lekte og ropte til hverandre. Jeg bestilte bord på restauranten og satte opp teltet, gikk nedover jordet og tok bilder. For et sted. Så var bordet ledig. Varm gresskarsuppe, hjemmebakt brød og en liten karaffel med rødvin. Lykke.

Berunes camping. Historisk lite sted med kirke, gravplass, restaurant og en eier som fører arven videre.

To barn som bodde på gården. De fortalte meg om spennende ting, men så skjønte de at jeg ikke forsto. Så løp de glade videre.

Dagen etter kjørte jeg innom Djupivogur, som skulle være så fint. Vel, det som var fint, var at jeg fant et nedslitt havnebygg som nå var et samtidskunstgalleri: Ars Longa. Det var morsomt å se, og også der fant jeg videokunst som jeg brukte tid på. Kinesisk og islandsk samarbeidsprosjekt. Bra!

Jo lengre sør jeg kom, jo gråere ble himmelen. Om kvelden regner det og jeg kjenner at lysten på telt skrumper inn… Jeg kjører inn på veier som skal føre meg til overnatting med rom, men alt er fullt. Jeg har visst kommet inn i turistsona. Jeg begynner å bli sliten og trøtt, og håper bare at noe skal dukke opp. Et skilt peker utover et svært flatt område jeg ikke kan se slutten på, og her skal man følge en grusvei et par kilometer. Jeg gjør det. Langs grusveien dukker det opp små, spisse hauger med gress, og enkelte gårder ligger spredt utover. Her vil jeg bo i natt! Det var noe western-aktig, og jeg tenkte at her ute i ødemarka gidder vel ikke turistene kjøre. Men hvor er overnattingsstedet? Jeg kjørte inn på en gård med hester for å spørre. En dame sto på trappa, så jeg spurte om hun kjente til noen som leide ut rom her ute? Nei…, jo det må være hos Nanna og Brynjuhùs på þykkvabæjar klaustur! Neida, det er ikke langt, det er den gården som ligger der borte. Hun pekte på en gård i det fjerne, og jeg tenkte på avstander i Nord-Norge: Å kjøre noen mil på besøk, er da ikke noe å snakke om.

Huset på prærien

Thykkvabæjarklaustur

Jeg banket på, og der åpnet Eline og André. De var på besøk der med Elines foreldre. Eline var halvt norsk, og André fra Bergen. Faren tuslet i bakgrunnen med sin smilende kone, og etter hvert fant vi også husfrua. Joda, her var ledig rom. Dette ble en morsom overnatting, der jeg fikk høre historier, høre om mattradisjoner, om det gamle klosteret i nærheten (klaustur) og om faren som hadde jobba som prest i Vik. Den kirka måtte jeg se etter når jeg kom dit. Og kveldssola tittet fram, jeg gikk ut og tok bilder.

Tykkvabæjarklostur - det perfekte stedet for hester?

25.juli

Før jeg forlater «huset på prærien» i nydelig vær, går vi alle inn i fjøset der husfrua har laget et stort verksted. Hun samler ull fra sine 200 sauer og farger ulla med plantefarger før hun strikker og vever. Jeg fant ikke noe som passet meg, men det var mye å se, også av vever og verktøy.

I verkstedet på gården. Sigrun er utrolig kreativ og driftig. Verkstedet deler hun ofte med andre.

Vik i Myrdal

Dette er dagen da jeg skal være på flyplassen i 17-tida, så jeg prøver å komme litt raskt videre. Når jeg kommer til Vik, ser jeg kirka der faren til Eline hadde jobbet. Høyt og fritt mot fjellene med sitt røde tak av bølgeblikk. Jeg kjører opp, men den er stengt. Men en fascinerende kirkegård ligger bortgjemt bak, om du går opp en bratt skrent. Der kan du finne folk gravlagt etter et vulkanutbrudd for mange år siden. Vakkert sted. Nedenfor finner jeg den svarte stranda i Vik.

Den svarte stranda i Vik

Jeg kjørte ned til den svarte stranda. Parkerte lengst ned og brukte god tid på fugler, sand og steiner. Plukket med meg noen, så klart. Uvant å se svart sand… Men, nå måtte jeg kjøre videre, skulle jeg rekke Keflarvik.

Hjelp! Klutchen er gåen!

Da skjer det: Giret på bilen virker ikke! Her må jo klutchen være gåen! Inni hodet mitt kommer alle reservasjoner på rad: Overnatting utenfor allfarvei i Borgernes og uti huttiheiti ved Reykjadalen, ridetur og lavavandring med geolog. Uff. Alt ble vanskelig når heller ikke buss var noe alternativ. Tora og Gard svarte meg på sms: Dette går bra! Hva er adressen til første overnatting? Skal vi bestille leiebil? Jeg var i alle fall trygg på at de to kunne ha det morsomt i Reykjavik mens de ventet på meg.

6 - seks- timer satt jeg på en parkeringsplass i Vik.

Heldigvis hadde jeg mat og klær, en liten primus og vann til å koke suppe. Sola varmet en stund, og folk og kom gikk. Jeg fant ut at jeg hadde hentehjelp i forsikringen, men ikke reparasjon eller leie av bil. Dette kunne bli dyrt!

HEYKUR - min islandske engel

Her kommer Heykur, han har kjørt nesten i to timer fra Reykjavik for å hente meg.

Etter seks timer – 6 TIMER – på parkeringsplassen i Vik, kom redningsmannen: Heykur! Min engel! Han hoppet ned av den store, røde bilen med et smil og et håndtrykk. Da visste jeg at jeg var i gode hender og at dette ville gå bra.

Heykur fortalte om mye forskjellig, det meste på svensk. Han hadde jobba et par år i Sverige, så jeg la om til svensk, jeg også. Hehe, vel.. Uansett, det ble så trivelig tur. Jeg satt høyt og fint og så utover, mens han forklarte meg om mosekledde landskaper man ikke må gå på, for der kan man risikere å tråkke hull og falle mange meter ned under overflaten. Det hadde skjedd at turister aldri ble funnet igjen, etter å ha lagt ut på vandringer i slike landskap. I tillegg er mosen verdifull og saktevoksende, så det kan gjøre mye skade om man går på den.