Å gå inn i en hule når man har klaustrofobi

Jeg ville jo! Visste at det trolig ikke gikk. Jeg har klaustrofobi, og det kan man ikke bare ignorere. Jeg må fortelle om turen til Vidgelmir -The Cave

Vi møtte opp ved The Cave, Islands største grotte som befinner seg nordvest for Reykjavik, ikke langt fra Borgarfjordur. En gruppe på ca. 15 i ulike aldre. Jeg var veldig usikker på om dette skulle gå. Da guiden spurte om noen i gruppa hadde klaustrofobi, rakk jeg opp hånda. Jeg var allerede på gråten. Han mente at mange likevel klarte å gjennomføre, bare man holdt ut å gå gjennom «The squeeze». Vi begynte å gå innover mot mørket, og “the squeeze” nærmet seg.

Her er Gard på vei inn i The squeeze

Jeg kjente pulsen steg, pusten gikk raskere, og så begynte jeg å hulke og gråte samtidig som beina mine ledet meg videre mot The squeeze. Jeg hadde så fryktelig lyst til å klare å komme inn i denne tunellen der lavaen for over 1100 år siden hadde rent i store kanaler og hulrom, presset seg gjennom sprekker og etter hvert stivnet og blitt til stein med utrolige farger!

Jeg så på ryggen til en mann som gikk foran meg, så han forsvinne inn i mørket i sprekken, beina mine fulgte etter. Og så klarte jeg det. Tårene rant, kroppen ristet, men jeg kom meg gjennom. Det var som guiden sa, det ble lettere når jeg først var inne. Etter kort tid var jeg «normal» og kunne ta inn alt som ble fortalt og vist oss. Tora og Gard tok heldigvis mange bilder, som dere får se her.

Med lys og lykter får man virkelig se både strukturer og farger. Innerst i hulen slo vi av alle lys, det var en utrolig opplevelse. Stummende mørkt og etter hvert hører du drypp og du danner deg et rom rundt deg.

Dette er ikke dryppstein, men stivnet lava som er helt harde å ta på. Veggen er ikke våt og sleip.

Fargene “bor” i lavaen. Jeg bruker mange av dem i glasurer…

Noen hvite “hattifnatter” dukket opp. Is som vokser opp og smelter ned, etter hvordan temperaturen endrer seg utenfor hulen i løpet av året. De kan bli opptil en meter høye, og i slutten av sommeren, er de borte. Gard oppdaget noe sølvaktig skinn i taket, og det viste seg å være noen levende organismer som lever av stein nede i dette stummende mørket: Cimolintoautpharge.