Reykjadalur

Tora ser utover Reykjadalur

Parkeringsplassen var full av biler, og stien oppover i dalen var bred etter alle som hadde gått der. Men etter hvert som vi kom oppover, ble det bare mer og mer verd det. Landskapet er utrolig vakkert, med dype søkk, fantastiske farger i grønt mot mørk grått i ett område, og lyse jordfarger i et annet. Vi passerte også kulper som sendte så sterk svovelrøyk at det nesten var uutholdelig. Og der ved kanten lå en sau og drøvtygde og hadde det helt fint.

Men da vi kom til elveområdet med varme kilder, bestemte vi oss for å gå videre. Det var for mange mennesker som lå der og duvet sammen. Vi kom høyere opp, tok av på en smal sykkelsti og ble plutselig alene, vi tre. Så vi utforsket fargene rundt lavahull og kokende vann, vi lå rett ut i terrenget og så, vi gikk over til sidedalen for å lete etter en annen badekulp som Tora hadde på GPS-en. Vi fant aldri den.

Man bør ikke gå for nærme, men jeg må opp så langt jeg tør…

Men det var utrolig spennende å bevege seg utenfor stien når vi ikke «kan» terrenget. Et sted så jeg hull i bakken og en skorpe rundt som var ca 5cm tykk. Hva skjer om jeg tråkker på den skorpa? Knekker den? Er det varmt vann under, eller synker jeg bare? Vi forsøkte å være forsiktige, men ingen av oss var trygge på at dette var sikker grunn.

I sidedalen traff vi på noen få sauer som koste seg i ettermiddagslyset.

Vi kom ned mot elva som kanskje kunne være en badeplass, men det var «ikke for mor» (=for kaldt). I stedet spiste vi medbrakt lunsj og koste oss før vi begynte å finne veien tilbake. Badeplassen med turistene var begynt å tømmes for folk, det var i tillegg sur vind. Men vi fant et lite område for oss, hev på oss badetøyet og gled nedi. Deilig.

Så fikk vi endelig prøvd det! Ikke en hemmelig kulp, slik vi lette etter, men slett ikke dårlig alternativ.